Mange brukere faller inn i den kognitive misforståelsen at "den samme strukturen betyr konsistent ytelse" når de velger trinn elektriske taljer. De tror at siden de alle er trinnelektriske taljer, med interne komponenter som motorer, kjeder og girkasser, kan de bare velge hvilken som helst etter ønske. Men i virkeligheten ignorerer denne ideen fullstendig mangfoldet av scenarier for sceneopptredener og viktigheten av utstyrs tilpasningsevne, noe som sannsynligvis vil resultere i valg av utstyr som ikke kan møte de faktiske applikasjonsbehovene, eller til og med utgjøre skjulte sikkerhetsfarer.
For det første varierer ytelseskravene til trinnelektriske taljer sterkt i forskjellige ytelsesscenarier. For eksempel, for musikalske forestillinger i små teatre, er heisebelastningen relativt liten, frekvensen av scenebytte er moderat, og det er et høyt krav til dempeffekten til utstyret; mens for store-utendørskonserter, nyttårsgallaer osv., er det ofte nødvendig å heise tunge lysrammer, store LED-skjermer og annet utstyr, som har høyere krav til nominell last, løftehastighet og vindmotstand (for utendørs scenarier) til utstyret. Samtidig bestemmer arbeiderklassen til den elektriske sceneheisen (dvs. den omfattende indeksen som bruksfrekvensen og belastningstilstanden til utstyret) direkte gjeldende scenarier. Utstyr fra forskjellige arbeiderklasser har åpenbare forskjeller i utformingen av kjernekomponenter som motorkraft, girstyrke og bremseytelse. Dersom utvalget ikke er basert på den faktiske brukssituasjonen og arbeiderklassen, vil det i det minste føre til overbelastningsdrift og hyppige feil på utstyret, og i alvorlige tilfeller forårsake sikkerhetsulykker.